På trykk i Fedrelandsvennen 4. Februar 2009
Fly me to the moon
Oh my God:
1959 Cadillac med tidenes største halefinner. Baklyktene forestiller stikkflammer fra en rakettmotor.
1962 Cadillac:
Bakparti med finner i to retninger, omtrent som på en rakett.
1958 Buick og 1957
Chevrolet:
Krom, aluminium og rustfritt stål var vanlige ingredienser
på skinnende detaljer.
Støtfangerne var av krommet stål, mens mye av listverket
var lagd av rustfritt stål og aluminium.
Ford Thunderbird:
Tidlig sekstitalls cockpit.
Fly me to the moon
De var inspirert av romfart og høyhastighetsfly. Bilene fra slutten av femtitallet og tidlig på sekstitallet er derfor noen av bilhistoriens mest spektakulære kreasjoner.
Noen praktisk funksjon hadde designet ikke, men du store min så linjevakkert. Selv om formgivningen ikke var spesielt funksjonell, var den i de fleste tilfeller omtenksomt tilpasset bilenes praktiske bruk. Forløperne ble til som konseptmodeller tidlig på femtitallet, de modnet i noen få år for så å bli til rullende kunstverk mot slutten av femtitallet. Trenden var relativt kortvarig, på midten av sekstitallet hadde de fleste forlatt denne ideen. 1959 og 1960 står som året da halefinnene nådde sitt klimaks. Cadillac var utvilsomt produsenten som tok designet lengst. Vulgært vil kanskje noen si. Cadillacs 1959 modell hadde tidenes høyeste halefinner, med baklykter som så ut som stikkflammene fra en rakettmotor. I fronten var bilene mer normale, vel å merke hvis ”ett tonn” krom i tryne kan kalles normalt. På de sportsligste modellene var også interiøret inspirert av fly og romfart, men i de fleste bilene var det luksus og pent design som var i fokus.
Avansert
Det var ikke bare formgivningen som gjorde disse bilene så spesielle. Dette var for tiden teknisk avanserte biler, med fantastisk komfort, all verdens tilbehør, kraftige motorer og sist men ikke minst, de var fri for billig plast. Alt man tar i er solid, tungt og av høy kvalitet. Undertegnede eide for noen få år tilbake en 1962 Cadillac 2-dørs coupe, og jeg lot meg imponere stort av bilen. Ikke minst kjøreegenskapene, dette i motsetning til hva man ofte hører. Det slår meg samtidig at de som er høyest i røsten med negativ kritikk, aldri har kjørt en slik bil. Mange glemmer også at vi snakker om biler som ble produsert for nærmere 50 år siden. Og helt ærlig de kjører bra, meget bra. Moderne dekk gir ett merkbart løft, så også moderne støtdempere. Med en så enkel oppgradering kjørte Cadillacen min riktig så fornøyelig, og var villig som bare det på svingete veier.
Komfort
Cadillacen veide hele 2,2 tonn, som
selvfølgelig har en innvirkning på bilens kjøreegenskaper, men problematisk opplevdes
det derimot ikke. Er det sportsbilegenskaper man er ute etter kjøper man
sportsbil. Viktigere er det at vekt og størrelse er en vesentlig faktor til
bilens fantastiske komfort. Den slukte ujevnhetene i veien på en behagelig
måte, nesten slik en stor båt bryter dønninger i stillhet. Jeg husker godt
hvordan den stresset meg ned, og gjorde meg til en høflig og forståelsesfull
sjåfør. Cadillacen var en ”entry
level” modell, som er den billigste utgaven. Likevel
var alle materialer av høy kvalitet og utstyrslisten imponerende. Den var
utstyrt med 6 veis elektrisk justerbar sofa, elektriske vinduer, AM-FM Radio
med elektrisk antenne, air condition, servo styring og servo brems.
Sidespeilene var justerbare fra innsiden og bilen var utstyrt med corner lights. (lyser opp veikanten når blinklysene aktiveres) Cadillacen hadde en
Story as it appared in Fedrelandsvennen
Download
